Alene

Den gangen var jeg alene, ingen viste hvem jeg var eller hvor jeg var. Alt var bare kaos, ingen som brydde seg, ingen som så. Hvem var hun, hvor kom hun fra, det var det eneste hun hørte på veien. Ingen brydde seg.

Det er stille i gatene, hun er ute, det regner. Hun går å går, vil vekk fra alt, vekk fra alle, vil værre for seg selv. Ingen som bryr seg om stakkars lille. Hørte hun noen løpe? Nei, det må være vinden som lager lyder, hun fortsetter å gå. Hva er det med folk? Hvorfor liker ingen lille. Der var løpingen igjen, nå er det sikkert at det er noen som følger etter henne.

Nå løper hun, hun løper fortere, lengere, snubler, løper igjen, må vekk fra galskapen. De kommer bak henne, hun løper så fort hun kan, men det går ikke, de tar henne igjen. De snubler henne, sparker henne, spytter på henne, bare lar henne ligge å blø. Regnvannet blir rødt av alt blodet, alt blir svart, hun ser et lys.

Hun går imot lyset, bryr seg ikke om noen eller noe lenger, vil bare mot lyset. Hun nermer seg, går helt bort til lyset. Hun ser alle som har mobbet henne, å forsvinner inn i lyset. Nå har hun det bra, hun er kommet til et bedre sted. Hun er lykkelig, atter en gang.